«Ikke ta med deg jobben hjem», er det noen som sier. Men i en del yrker er det praktisk å gjøre nettopp det.
En kokk kan utrette store ting på kjøkkenet sitt, og en snekker kan pusse opp hjemme uten antydninger til svetteperler i pannen eller skjevheter i listverket. Men når det kommer til oss tekstforfattere, hadde det noen ganger vært befriende å slippe å ta med seg det kritiske blikket hjem…
Yrkesskadet
Kall meg yrkesskadet. Eller bare altfor opptatt av ord. Men saken er den at jeg sliter med å skrive på privaten. Jeg kan bruke tjue minutter på en SMS, og jeg må begynne på hyttebokinnlegget allerede før jeg har kommet til hytten hvis jeg skal bli ferdig før toget går.
Farlig flid
Problemet er at jeg ikke klarer å la være å gjøre meg flid. Jeg bruker samme fremgangsmåte når jeg svarer på en SMS som når jeg skriver for kunder. Jeg analyserer mottakeren, lager disposisjon for hva som skal sies, og tenker ut struktur og mulige innfallsvinkler. Sånt tar tid.
Kast ut utkastskriveren
Så er det tid for å skrive. Men vent, jeg skal skrive utkast. Mange utkast, før jeg omsider går igjennom teksten ord for ord. Jeg ser på kohesjon og koherens. Og til slutt ser jeg om meldingen gir noe mening. Og har jeg egentlig svart det jeg ville? Vil jeg egentlig hjelpe kompisen min med å flytte? Skulle ønske jeg innimellom kunne kaste ut utkastskriveren i meg, for i det første utkastet sa jeg nei, og nå, etter fjerde utkast, sier jeg ja.
Tidkrevende tidstyv
Det er tidkrevende å holde på sånn. Fremgangsmåten inneholder viktige punkt som i jobbsammenheng er helt nødvendig for at teksten skal fungere. Vi skal sette kvalitetsstempelet vårt på teksten, og forsikre oss om at det vi leverer er godt håndverk. Men når dette anvendes på SMS-er, ja, så blir det muligens litt for mye av det gode. Og plutselig blir en hyggelig SMS til en tidkrevende tidstyv.
Lang tid på kort kort
Det slo meg da jeg skulle skrive et kort til min niese. Hun fylte tre år, og onkel Dagfinn skulle sende et kort som skulle gjøre bursdagen helt perfekt. Av en eller annen grunn er til-og-fra-kort noe som blir tatt vare på, og som dukker opp igjen 20 år senere. Og da er det jo moro hvis det står noe kjekt på kortet. Med dette i bakhodet, satte jeg i gang med skrivingen.
Etter en halvtime var kortet klart:
Det er helt umulig å se at kortet er gjennomgått en rekke kritiske filtre og kreative prosesser. Men det er jo også hele poenget! For om tjue år slipper min niese å tenke «herlighet så teit onkel Dagfinn var, og fremdeles er». I stedet tenker hun kanskje «åj, det var lenge siden. Onkel Dagfinn er helt normal, han». Og fortsetter jeg med enkle og fine kort, besøker hun meg kanskje på gamlehjemmet. Så ikke kom her og si at kortet ikke er gjennomtenkt!
Kunsttykket å si nei
Det jeg liker minst, er å si nei til ting. Jeg blir alltid glad for invitasjoner til arrangementer og andre hyggelige sammenkomster, men en og annen gang må jeg takke nei. Og det er ikke alltid jeg har en (god) grunn til å si nei. Det er en ordsmed sin største utfordring å takke nei til hyggelige ting når man ikke har en grunn. Men her har jeg sett andre også slite. Å takke nei er et kunststykke. Og klarer du å takke nei uten å virke kjip, har du venner for livet.
Yrkesskade eller høflighet?
Etter å ha snakket med folk om skriving, har det slått meg hvor opptatt også andre er av det. Jeg trodde det bare var jeg og de andre på kontoret som var opptatt av tekst, men til stadighet møter jeg mennesker som bryr seg oppriktig om formuleringer. Ofte er det hyggelige mennesker, og jeg vil trekke en parallell mellom dem som er opptatt av tekst og dem som er hyggelige. For kanskje handler det ikke bare om å skrive fine tekster som flyter godt og klinger vakkert.
Kanskje handler det om å skrive slik at mottakeren blir glad, selv om det er et «nei»? Kanskje det å bruke lang tid på en SMS egentlig handler om å bry seg?
